This poem was written in 1887: two years after came his rebirth. He left India for England and on the journey there came to him the idea for his poem "Goodly is our heritage". It was the beginn ing of the vision, the opening up of new vistas; he began his discovery of the Empire. The words of "The Explorer" in the book "The Five Nations" can well be applied to Kipling's self on this voyage:

"Saul he went to look for donkeys,

and by God he found a kingdom! But by God, who sent His Whisper, I had struck the worth of two!"

(Fortsættes.)

Nordahl Grieg.

LITT OM MENNESKET SIGBJØRN OBSTFELDER.

De en domsårene.

e trekk som nedenfor gjengis, er mig meddelt av en dame som

Det virket ikke nettop opmuntrende på det lille, glade selskap som var samlet en aften i Sauda uværssommeren 86, da en liten, lut skikkelse tren inn over terskelen. Den bar i hånden en violinkasse og en sort og hvitstripet sivhatt med et rødt ullbånd omkring. Skik kelsen blev presentert oss som Sigbjørn Obstfelder.

var

«Jeg tenkte bare dere kunde ha lyst til å høre litt musikk». Stemmen var dyp og pen. Ansiktet når undtas munnen vakkert: en høi, klar panne, uttrykksfulle, lyse øine, vakker nese, men munnen stor, tykklepet og hengende. Det var den som gav ansiktet det særpregete uttrykk av drømmende tungsinn.

Og han spilte. Vidunderlig deilig med en følelse og musikalsk forståelse som henrev og betok. Skikkelsen vokste under tonene. Det lille publikum satt andektig lyttende i følelsen av å stå overfor det geniale.

Isen var brutt. Vi beundret hans musikk og kom til å holde av ham. Han blev vår stadige gjest. Hendte det engang han ikke kom, blev han savnet. Aldri var der kjedelig, aldri var der et dødt punkt hvor han var til stede.

Den karakteristikk man har villet gi av Obstfelder som den sært sensible et måneskinnsmenneske der gikk omkring med et sårt sinn, apatisk og livsfjern - er kun til en viss grad sann. Han virket jo unektelig drømmende, men var det ikke mangen gang en maske han tok på for å dekke over sitt innerste vesen? Ofte hadde man inntrykk av at han forstillet sig.

Obstfelder kunde være kritisk, sarkastisk og rammende vittig. Ve den det gikk ut over. Han var en menneskekjenner som få. Alt uekte vesen var ham imot. Snerperi møtte han med skjærende kynisme. «Jeg kunde ønske jeg lå nøken oppe i sneen med en krass bok.>> Virkningen uteblev ikke, og Obstfelder godttet sig.

En ung, emansiperet dame fikk følgende mindre elskverdige komplis ment: «Nu er De blitt så lærd. Før var De så søt og dum.»

Undertiden spillet han hver især inn i melodier. Det blev overlatt oss å gjette hvem de forskjellige var, og vi gjettet alltid riktig. En av de eiendommeligste begynte med salmen «Gud skal allting mage». Da den var spillet til ende, satt vi med tårer i øinene.

Eller han diktet oss inn i buketter. «En valmue, en reseda, en rose hvem det passer å se op til sin et hode høiere mann. La oss så dertil føie nogen friske bjørkeblade og en gyldenlakk. Naturen hadde lagt i den en sprudlende kilde til munter latter, men de sorte florbånd kom og stengte for. Latteren bølget, og florbåndene bølget med. Anet hun måskje at jeg i hennes latter satt og så på noe livstungt ?>>

Dette er dessverre kun bruddstykker. De blokkblad vi fikk kom bort.

Så var han vår skolemester i latin. Hvor vi terpet. «Sunt pueri, pueri, pueri puerilia tractant. Omnia pura puris. Bellum est bellum bellam puellam bellare.>>

Som forteller var han briljant. Og han fortalte ofte, skolehistorier, fra fotturer osv. Livfullt og humoristisk. Enkelte gange kunde dog humøret skifte fra strålende lyst til dempet vemodig.

De fleste av hans dikte blev forelest for oss i manuskript. Alle var de skrevne på avrevne blokkblad, så det er et rent under at de ikke kom vekk. Han leste: Helga, Nu vågner alle små vover, Piker osv. Det var en besynderlig beveget-tungsindig og tildels eiendommelig monoton oplesning. Diktene fikk liv. Han formådde likesom å tryllebinde tilhørerne. Når nu Johanne Dybwad blir an sett som den beste tolker av Obstfelder, så har vel dette for en del sin grunn i at hennes tolkning har en så slående likhet med hans egen.

Hvorav kom denne suggestionerende evne hos Obstfelder? Var det fordi han gjennem sin musikk og sin oplesning lot ane sin føl somme sjel? Det vilde ikke vært ham imot hvis så var. Det sjel fulle betegnet for ham det ypperste. Intet ord i sproget beskjeftiget

ham så meget som ordet sjel. Han lette efter et sjelfullt menneske, et sjelfullt ansikt, sjelfull tale.

Blev han spurt om det var hans mening å få diktene utgitt, svarte han gjerne: «Selv mener jeg ikke der er stort ved dem, men Jens Thiis mener jeg bør forsøke.» Spørsmålet var måskje i øieblikket ikke så helt alvorlig ment. Var det ikke nær sagt en utillatelig over vurdering av sig selv å tro sig Apollos fetter fordi om man kunde lage noen vers? Selv da hans første bok utkom, møttes den med overbærende smil og likegyldighet fra de fleste av hans venner og kjente.

Det var jo også til en viss grad forståelig. Ungdommen dengang var vokset op i skinnet av våre store: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie. Var det da ikke formastelig av en ganske almindelig leilig hetspoet å ville marsjere op ved siden av dem? Heldigvis for den beskjedne, unge dikter møtte han mere forståelse fra litterært interesseret og kyndig hold.

Det var Obstfelder til megen glede at professor Monrad alltid innfant sig i «Studentersamfundet» når han redigerte avisen. Profes soren skulde ha moret sig kostelig over den lille geschichte «Mine gamle støvler,» mens professor Bang hadde sin største fornøielse av <<Heimskringla».

Om Obstfelder har hatt litterære forbilleder, er ikke helt lett å avgjøre. Han var personlig en beundrer av J. P. Jacobsen. <«<Hans stil er mesterlig, utpenslet som det fineste ordmaleri, en nydelse å lese.» En liten sproglig finesse kunde han gripe og holde fast på. I noen år studerte Obstfelder som bekjent filologi, skjønt hans interesse vel ikke lå på det felt. «Hvad jeg helst vilde studere, hvis jeg hadde råd, var matematikk, astronomi og musikk. Men jeg må bli ferdig. Nu er jeg bare Sigbjørn buksesliter.>>

Endelig en morgen skinnet solen. Naturen lå hen i vidunderlig uberørt, næsten hellig fred. Men hvad var det? Der lå ekekranser på trappen og over døren. Obstfelder hadde aftenen før spillet, spillet uten å bli trett. Det var blitt sent. «Jeg gikk ned til kvernhuset herfra og satt der og spillet. Så bandt jeg kransene. Jeg kunde ikke gå hjem. Det var så deilig ute.>>

Han elsket naturen, og var en ivrig fotgjenger. Stavanger amt har han streifet igjennem på kryss og tvers. Han gikk, om føttene blev såre og smertet.

Høsten kom - men Obstfelder glemte oss ikke. Han møtte op

ved enhver festlig sammenkomst, alltid med violinen under armen. Hans måte å vise sin opmerksomhet på var ofte nokså egenartet. Et geburtsdagstelegram inneholdt kun de to ord: «Sigbjørn Obstfelder>>. Julekortene han et år sendte, var av størrelse som en almindelig, firkantet konvolutt, inndelt i små kvadrater. Innen hvert kvadrat var der tegnet ytterlig små, men tydelige billeder, fremtidsbilleder, som vi hadde megen moro av.

Siste gang vi så ham, var høsten 1890, da han kom tilbake fra Ame rika. Han fortalte rystende om sitt liv der borte. Han hadde vært syk og lidd vondt. «Lægene der forstår ikke den slags sykdom. Når hodet verker slik at det føles som om den eneste redning måtte være å slå det mot veggen, da blir en bundet og kan ikke røre sig. Det er forferdelig». Var det den motgang han hadde møtt i livet, der gav ham den stille inderlighet og dybde som gjør minnet om ham til et av våre dyrebareste?

Streberi var ham imot. Som han selv var naturlig god og elskverdig, følte han sig tiltalt av oprindelig vennlighet hos sine medmennesker. Han var fremfor alt et rikt, forståelsesfullt menneske, ikke karrig i sin rigdom. Vi som fikk den lykke å kjenne ham, følte oss under innflytelse av hans rike menneskelighet og glimrende evner. Han var vår beste venn, og vi holdt av ham som en bror. En av hans nærmeste sa engang: «Han er en bra gutt, begavet, men ikke praktisk.» Han var et menneske i hvem der ikke var svik, og det er bedre. Han var åndfull og interessant, trofast og ærlig. Birger Juell Tønnessen.