Ordene smeller som en fanfare. De er dristige, ja næsten kjet terske, så uakademisk som de faller. Noen skurrer de i øret. Andre lytter andektig.

Hvem tør skrive slik?

Det torde William Wordsworth.

Diktet heter «The Tables Turned». Det blev til i 1798. Tankene var ikke splinternye. Andre hadde tenkt slik før. «Tro mig, du vil finne mere i skogene enn i bøkene, trær og stener vil lære dig hvad ingen læremester kan fortelle dig», sa Bernhard av Clairvaux 1.

Og Baggesen har i «Labyrinten» blandt sine regler for reisende også følgende: «Studer . . . æstetiken på høienes toppe, i de gjen nemrislede lunde, i morgenens purpur, i den stjernelyse nat og ikke på universitetenes kollegiebænker.>>

Men hos Wordsworth gir hans dikt uttrykk for en grunnstem ning, en filosofi.

II.

Det er visselig ikke mange i Norge som av fri vilje faller på å lese William Wordsworth. Enkelte dikt av ham er nok kjent; det hender at han «legges op» til artium og embedseksamen. Men ellers? Leses han som Byron, som Shelley, som Scott? Nei.

Nuja, Wordsworth hører til de omstridte personligheter i litteraturhistorien. Det er forklarlig at så var, og er, tilfellet. Han står ikke blandt de diktere som blender ved rim og rytme, ved billed prakt og paradokser eller ved tankens dristige flukt. Hans vers de fleste av dem virker ikke ved første gangs lesning som en sterk stimulans; de er ikke krydret. Sprogets malm flyter jevnt som 1 Cit. efter V. Vedel: Bag Klostermure.

en stille elv gjennem solgylt natur; hans strofer røber ingen kunstgrep. Det er tydelig at dikteren med vitende og vilje skyr all effekt. Ikke med ytre virkemidler vil han vinne gehør for sitt «message>> (ordet lar sig vanskelig oversette), for sin diktnings indre gehalt, men ved den prunkløse patos som her i sublime tanker klædd i enkle ord. Derfor må han «opdages» av dem som ikke straks ved første bekjentskap føler beslektede strenger klinge i sig. Han er det stille vann med den dype grunn.

Wordsworth blev i levende live latterliggjort av kritikken og parodiert av dikterfeller som Shelley, John Hamilton Reynolds og Byron. Han var da også en god skyteskive. En dikter som hevder at der er et moralsk liv i den materielle verden, som for ramme alvor tror at «every flower enjoys the air it breathes» og at stjernene har følelser, han må være forberedt på å bli møtt med forbauselse. Og når han så ovenikjøpet går hen og skriver et dikt med titelen «The Idiot Boy», hvor der forekommer linjer som

og

«Oh, could I put it it into rhyme>>

<<'Tis he whom you so long have lost,
He whom you love, your Idiot Boy» -

1

og hvor forfatteren i en note freidig tilstår at «I never wrote any thing with so much glee»1- ja, da må han være ferdig til å ta imot knubbord. Godt for Wordsworth at han uten tvil var det. Synd for ham at han ikke oftere blir utgitt i antologier med gullsnitt.

Det er selvfølgelig helt nytteløst å diskutere, hvem som har rett, dikteren og hans beundrere eller de som finner for godt å trekke på smilebåndet av ham. Slikt kan ikke drøftes. Men, vil man forstå Wordsworth da må man det gjelder forøvrig for enhver dikter søke å føle slik som han følte da han gav sin tanke ord, lese hvert ord av ham i hans egen ånd. Kun derved kan man gjøre sig op en ærlig mening om hans diktnings indre verd. Man kan lese sig enig eller uenig i hans syn på livets dypeste problemer. Men man må vise dikteren den rettferdighet efter evne å tenke hans tanker ut før man vender ham ryggen eller blir hans venn. Wordsworth bad selv om det.

Det er skikk og bruk å betrakte en dikters verk og privatliv som uløselig sammenknyttet. Imidlertid er det vel et spørsmål om

I et brev til John Wilson (1802) skriver han endog: «I wrote the poem with exceeding delight and pleasure, and whenever I read it, I read it with pleasure».

dette er helt rettferdig mot dikteren. I tilfellet Wordsworth er det i hvert fall overflødig. Hans liv byr på såre lite av interesse; der er i grunnen bare én skandale. La gå at Wordsworth var kjedelig, at han var overflødig selvbevisst, at han stod uforstående overfor et geni som Keats1- alt dette er svært lite vesentlig for forståelsen av hans dikt. Det der i siste instans interesserer den der søker til dem, er heller ikke når, hvor og hvorledes de blev skrevet, men det av dikterens udødelige ånd som lever i dem.

1

Det er dikterens åndelige fysiognomi vi vil se. Heldigvis er det forholdsvis lett å danne sig et billede av dette. Wordsworth er i alle sine dikt den samme, fordi hans meninger om de centrale problemer i mennesketilværelsen hele livet gjennem hadde rot i grunnsannheter som var ham innlysende. Hans «poetical creed» dannet sig allerede i hans unge år (ganske som hos en ham diametralt motsatt natur, pessimisten Richard Jefferies) da han som glad gutt boltret sig i skog og mark. Naturen fengslet ham. For ham hadde den tusen stemmer som talte til ham og lokket ham; Pan var der, i stokk og sten. Han blev en naturelsker som få. Siden modnedes disse ungdomstidens uklare inntrykk i ham. Men det var mennesket og naturen, mennesket i naturen, som blev hovedemnet for hans diktning. Kjærligheten til alt naturlig gir den gylne streng i hans lyre dens levende tone. Det er den som gjør dem sanne, de A. W. Schlegels vakre ord at «Die Poesie ist Musik für das innere Ohr». Det er den som varmer ham, så han i sin høie alder (som poet laureate) skriver til dronningen at målet for hans diktning har vært: « - help life onward in its noblest aim».

III.

Wordsworths livshistorie lar vi da ligge. Men det har sin store interesse å betrakte hans diktnings historie og skjebne.

Wordsworth skrev uhyre meget. Det var med «Lyrical Ballads» (1798) at han, sammen med Coleridge, slo igjennem. Det var da han fremtrådte som en helt igjennem original dikter. Men han hadde gitt ut dikt lenge før den tid. Disse røber dog tydelig påvirkning, fra Rousseau, fra Thomson og fra Erasmus Darwin. Det er således

1

Leigh Hunts bok «Byron and some of his contemporaries» gir mange

småtrekk.